Tilbake på jobb

Det har vært fantastisk vær i dag. Jeg lå på verandaen mens lillemann sov formiddagsluren sin. Klokken hadde ikke passert ti på formiddagen, men det var allerede deilig temperatur i skyggen. Jeg har aldri vært en person som liker å ligge og steke meg i sola. Sikkert fordi jeg har så sart hud, og fordi jeg blir rastløs. I går ble jeg solbrent mens jeg trillet tur – og det enda jeg brukte solkrem. Jeg er glad ungene har arvet huden til faren. Lillemann har allerede mer farge på hendene jeg noensinne har hatt. Jeg regner med at kidsa aldri trenger å oppleve hvor vondt det er med forbrent hud etter en dag på stranda. Hvite blemmer på skuldrene og sengetøy som gjør vondt. Jeg husker hvordan mamma løp etter meg med solkrem da jeg var liten, og at jeg ikke ville smøres. Jeg husker også at jeg måtte ha på meg t-skjorte mens jeg badet fordi jeg var så solbrent. Oh, memories!

image

Neste uke begynner jeg å jobbe igjen. Jeg gleder meg samtidig som jeg gruer meg. Jeg har alltid likt å jobbe, få brukt meg selv, og jeg har en meningsfull jobb som gir meg så mye. Det blir bra å bli del av et voksent fellesskap igjen. Men så var det lillemann da, min lille skjønne baby. I nesten ti måneder har det vært han og meg på dagtid. Jeg har bysset og båret han gjennom utallelige forkjølelser og astma-anfall. Vi har utforsket verden sammen fra min arm. Han har fortsatt morsmelk som hovednæringskilde. Det føles ikke riktig å bryte båndene ennå. Om du tenker «stakkars unge, får han ikke mat?» så selvfølgelig får han det, i sitt eget tempo.

Lillemann hadde «kolikk light» de første tre månedene. Da han var fire måneder hadde han allerede sin fjerde forkjølelse, og samtidig kom symptomene på astma. Siden har det gått slag i slag, hele vinteren. Jeg skal ærlig innrømme at det har vært en tøff permisjon. Hvor mange netter har jeg ikke fortvilt forsøkt å få han til å ta puppen, mens han skrek så sårt fordi nesa var tett og lungene snørte seg. Rugget han i søvn både dag og natt, i vogna, i bæresjalet, i armene mine. Og visst at om fem minutter kommer han til å hoste og hylskrike.  Det har knyttet oss sammen på en måte som gjør at jeg får tårer i øynene. Lillemann og jeg.

Selvfølgelig blir ikke båndene brutt av at jeg begynner å jobbe. Kanskje det er mer riktig å si at båndene blir løsere. Far har jo også vært der hele tiden. Det er sterke bånd mellom far og lillemann også. Men jeg gruer meg. Slik var det på slutten i tøttas permisjon også. Overganger kan være så smertefulle.

Dette innlegget ble publisert i Hverdagsliv, Sosialpornografi og merket med , , , , . Bokmerk permalenken.

2 svar til Tilbake på jobb

  1. Makira sier:

    *stor klem*

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s