Marerittet

Marerittet mitt er at det skal skje noe med barna mine. Det startet så fort tøtta ble født: Bekymringen. Tenk om ditt, tenk om datt. Det er så mye som kan gå galt, og jeg forsto at jeg aldri mer kom til å slappe 100% av. Faktisk så slappet jeg ikke av i det hele tatt. Jeg lå våken om natta med kroppen som en eneste stor muskelknute mens ulike skrekkscenarioer føk over øynene. Mannen måtte ut og kjøpe seriekoblede røykvarslere til hele huset, for jeg var så redd for brann. Jeg måtte ta meg sammen for å tørre bære babyen i trappa. Tenk om jeg skulle snuble! På første kontrollen på helsestasjonen ble jeg sendt hjem med en liten bunke brosjyrer. Den ene het «Når barnet ditt skader seg». Ikke hvis, men når. Jeg var skrekkslagen.

Så kom lillemann, og jeg oppdaget at jeg var blitt litt mer avslappet. Med tiden hadde jeg blitt vant til mamma-rollen. Jeg lå ikke lenger våken om natta med vonde tanker om alt som kunne gå galt. Det var blitt greit, på en måte. Tanken om at noe kunne skje var ikke borte, men intensiteten hadde roet seg. Men så for noen dager siden, så startet marerittet. La meg med en gang presisere at det gikk bra.

Lillemann satt på gulvet i stua. Jeg ryddet på kjøkkenet og far brettet tøy. Vi har åpen kjøkkenløsning, så jeg så ungen fra der jeg sto. Og plutselig ser jeg at lillemann har satt noe i halsen.  Han har merkelige stirrende øyne, åpen munn og det kommer ingen lyd. Jeg aner ikke hva det er han har puttet i munnen. Jeg løper bort til ungen og røsker han opp, snur han oppned. Jeg nærmest rykker til for å hjelpe tyngdekraften og forventet at han skulle hive etter pusten. Det skjer ikke. Han puster ikke. Det kommer ingen lyd. Jeg får ungen over i krabbestilling og holder brystkassa hans med venstre hånd og dunker bestemt tre ganger mellom skulderbladene med høyre håndbak. Ingen reaksjon. Lillemann er nå sprengrød i ansiktet. Han puster fortsatt ikke! Jeg dunker på nytt tre ganger mens jeg tenker at vi må ringe 113. Så kommer jeg på at jeg må sjekke munnen hans om jeg kan se noe der. Og at jeg må passe på så jeg ikke gjør så det kommer lenger ned i halsen. Men før jeg rekker å snu han rundt, så begynner han å kaste opp. All kveldsmelka kommer opp sammen med et bittelite vissent blad. Bladet var på størrelse med lillefingerneglen min og jeg skjønner ikke at det går an å sette det i halsen. Det varte neppe mer enn 30 sekunder, men det føltes som en evighet. «Nå skjer det» tenkte jeg, «nå skjer det».

Men, det gikk bra. Det gikk bra!

Dette innlegget ble publisert i Hverdagsliv, Sosialpornografi. Bokmerk permalenken.

2 svar til Marerittet

  1. Aneta sier:

    Uffff da! Sjønner deg veldig godt! Heldigvis at alt avsluttet bra! Men vi alle mødrene har alltid slike tanker at det kan skje noe galt og når det skjer da vi er mer forberedt på riktig reaksjon. Og det gjørde du, super mammma 😀

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s