Karse

image

Jeg sto i vinduskarmen og stirret. Bittesmå frø lå strødd utover bomull. Jeg husker ikke hva bomullen lå på og jeg husker ikke hvor gammel jeg var. Men det var vår og vi sådde karse. Karse. Jeg ante ikke hva det var eller hvordan det smakte, men det skulle altså spire på denne bomullen. Hver dag stirret jeg med forundring og så hvordan førene forandret seg. De bittesmå frøene var plutselig innkapslet i gele. For et under! Bomullen var våt og gele-frøene var slimete. Ikke rør, sa mamma. Åh, så kjedelig det var å ikke få se med fingerne! Så fikk frøene hale. Små hvite haler som stakk ut og krøllet seg. Jeg lurte fælt på hvordan noe kunne spire uten jord. Og så, de første små grønne bladene. Krøllet nedover som om de ikke visste hvilken vei de skulle vokse. Små grønne spirer med frøet på hodet. Og de strakte seg, og plutselig var det blitt en tett skog med bittesmå planter. Jeg var så fascinert. Et mirakel hadde skjedd. Du kan ha det på gulosten, sa mamma. Jeg var spent og ville smake. Jeg var ikke imponert over smaken. Men mamma spiste karse, så da kom den til nytte.

Nå er jeg voksen, og fire små barnehender strør frø ned i en melkekartong. Det er karse, forklarer jeg. Vi kan spise det på brødskiva når det spirer. Ungene ante ikke hva jeg snakket om, men jeg så de koste seg. Og hver dag ser vi på med stor forundring hvordan karse-frøene forvandler seg til bittesmå planter.

image

image

image

Reklamer
Dette innlegget ble publisert i Hverdagsliv og merket med , , . Bokmerk permalenken.

2 svar til Karse

  1. Makira sier:

    Ja, dette vekket gode minner.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s