Pus er borte

En halvtom skål med kattemat står på gulvet. Ingen har spist av den på fire dager. I gangen står en urørt kattedo. Pus er borte! Han som nettopp har begynt å gå ut. Og som aldri er ute lenger enn at han kommer inn igjen når han vil på do.

«Jeg ønsker meg en rød katt som skal hete Sush», sa vesla. Jeg hadde lovet henne en katt, og hun hadde klare formeninger om hvordan katten skulle se ut. Jeg saumfarte finn.no etter en rød kattunge, men det var ikke lett. De fleste jeg fant var enten røde og hvite, eller på andre siden av landet. Jeg prøvde meg likevel, og viste henne bilder av andre søte kattunger. «Det er en veldig fin katt, mamma» pleide hun å svare – også la hun til «men det er ikke min katt!».

Så fant vi til slutt Sush. Han var en blanding av lys orange og rosa, strawberry blond for den som kjenner fargen. Og helt uten hvitt. Jeg kastet meg på telefonen. Kullet var nettopp blitt født, og vi ventet og ventet på at de skulle bli store nok til at vi kunne komme på besøk. Og så ventet vi enda flere uker på å få ta den med hjem.

Sush var vant til barn og hund, men jeg satte den likevel på badet da vi kom hjem så den skulle bli kjent med luktene i huset. Barna var helt henrykte og koste med den tillitsfulle kattungen inne på badet. Vi spiste kveldsmat, og da ungene gikk inn på badet igjen for å si god natt til katten, satt den bak varmtvannsberederen. Fire timer etter den kom i hus, måtte den reddes fram av brannvesenet!

Neste natt sov Sush i senga til vesla. De to fant tonen med en gang. Om morgenene kunne jeg høre kjærlighetserklæringene til vesla gjennom veggen. «Jeg elsker deg, katten min!» og «du er min aller beste venn!».

Det viste seg å være en hypersosial katt. Uansett hva vi drev med, så var Sush med. Henge opp tøy? Kjempegøy! Lese eventyr på senga? Enten ligge tett inntil eller bite tær! Spise middag? Sush lå alltid på den fjerde stolen. Han kunne få raptuser inne, hoppe sideveis to meter og klatre opp gardinene. Men ut ville han ikke.

Katter trenger å gå ute som kattunger for at stedsansen skal utvikles. En katt som ikke får gå ut før den er halvannet år, vil ikke ha stedsans for den har ikke fått øvd den opp. Jeg forsøkte å tvinge Sush ut på verandaen noen ganger, men han satt der alltid vettskremt til jeg slapp den inn igjen. Så plutselig, etter mye titting i vinduene, begynte han å gå ut selv. Syv måneder gammel og en hel verden å utforske. Og nå er han borte.

Jeg har vandret gatelangs og ropt, etterlyst han på facebook og hengt opp lapper. Vesla og lillemann er på påskeferie hos faren sin. De vet ikke ennå at Sush er borte. Og jeg gruer meg til å måtte fortelle det. Hvordan skal en katt som ikke har trent stedsansen finne hjem igjen?

Sush er kastrert, chippet og tatovert i øret. Vi bor på Skogmo-feltet på Jessheim. Vær så snill ring meg om du ser han, på tlf nr 91863698.