Jeg har alltid vært fascinert av løvetann. Den vokser fram overalt med sin sterkgule farge. Om du kniper av stilken og tar den mot huden, vil saften lage et brunt avtrykk. Jeg satt ofte som barn og dekorerte meg selv med små brune sirkler fra stilken. Og om jeg lukker øynene, vet jeg nøyaktig hvordan den lukter.
Og hvem har ikke som barn, blåst på de avblomstrede løvetannblomstene slik at frøene flyr avgårde for å bli til nye planter? Avblomstrede løvetann er noe av det vakreste jeg vet om.
Forundringen var derfor stor da jeg hentet posten på mandag. Nederst i postkassa lå en fin og rund hvit løvetann. Har jeg en hemmelig beiler? Noen som vet hvor vakker jeg syns avblomstrede løvetann er? Neppe. Løvetannen i postkassa var et mysterium.
Senere på dagen klipte jeg plenen. Det hadde regnet voldsomt i helgen, og jeg hadde måttet utsette plenklippingen. Før helgen hadde jeg ikke rukket, med to unger og skolearbeid som skulle innleveres. I mellomtiden hadde plenen vokst helt igjen, og en haug med løvetann hadde skutt i været. Jeg så ned på de gule blomstene, mens jeg tenkte på den som hadde ligget i postkassa. Så slo det meg: noen vil at jeg skal klippe plenen!
Dagen etter kom det nye mobildekslet jeg hadde bestilt fra ebay i posten. En gave fra meg selv denne gangen.
