Rabarbrachutney og rabarbrasirup

Uansett hvor surt du syntes rabarbra dyppet i sukker var som barn: denne oppskriften bør du prøve. Jeg fant den for minst femten år siden i et ukeblad på et legekontor. «Alle» som har fått smake, har spurt om å få oppskriften. Det er enkelt å lage, og du får både chutney og sirup i samme prosess. Rabarbrachutney er veldig godt sammen med grillmat, mens sirupen er f.eks perfekt oppå is litt senere på kvelden.

Rabarbrachutney og rabarbrasirup

600 gr rabarbra
5 dl sukker
1 l vann
1 ts fersk ingefær
2 små chili

Skyll rabarbra og skjær den i biter. Hakk chili og riv ingefær. Ha alle ingrediensene i en kjele og kok opp. La koke i halvannen time på svak varme. Sil massen gjennom et linklede. Ha den avrente massen over på et rent glass. Det er rabarbrachutneyen. Det under silen er rabarbrasirupen. Om den ikke er tykk nok, kan du koke den litt inn i en ny kjele.

En gave

Jeg har alltid vært fascinert av løvetann. Den vokser fram overalt med sin sterkgule farge. Om du kniper av stilken og tar den mot huden, vil saften lage et brunt avtrykk. Jeg satt ofte som barn og dekorerte meg selv med små brune sirkler fra stilken. Og om jeg lukker øynene, vet jeg nøyaktig hvordan den lukter.

Og hvem har ikke som barn, blåst på de avblomstrede løvetannblomstene slik at frøene flyr avgårde for å bli til nye planter? Avblomstrede løvetann er noe av det vakreste jeg vet om.

Forundringen var derfor stor da jeg hentet posten på mandag. Nederst i postkassa lå en fin og rund hvit løvetann. Har jeg en hemmelig beiler? Noen som vet hvor vakker jeg syns avblomstrede løvetann er? Neppe. Løvetannen i postkassa var et mysterium.

Senere på dagen klipte jeg plenen. Det hadde regnet voldsomt i helgen, og jeg hadde måttet utsette plenklippingen. Før helgen hadde jeg ikke rukket, med to unger og skolearbeid som skulle innleveres. I mellomtiden hadde plenen vokst helt igjen, og en haug med løvetann hadde skutt i været. Jeg så ned på de gule blomstene, mens jeg tenkte på den som hadde ligget i postkassa. Så slo det meg: noen vil at jeg skal klippe plenen!

Dagen etter kom det nye mobildekslet jeg hadde bestilt fra ebay i posten. En gave fra meg selv denne gangen.

Mitt mest pinlige øyeblikk som mor

Det sies at det er fra barn og fylliker man får høre sannheten. Det kan jo hende, men det betyr ikke at alt barn sier er sant. Ikke i nærheten en gang.

Mitt mest pinlige øyeblikk som mor må ha vært i dag. Det var foreldretreff i barnehagen, og barna hadde lagd istand grønnsakssuppe til foreldrene. Jeg møtte forventningsfull opp. Endel andre voksne hadde allerede kommet, og de som jobbet der var på plass. Datteren min kommer løpende mot meg når hun ser meg, jeg løfter henne opp og vi gir hverandre en god klem. «Mamma, har du drukket øl?» spør vesla. Høyt. Jeg holder på å miste ungen i sjokket. Jeg svarer selvfølgelig «nei», og setter ungen ned på bakken. Hun fortsetter, minst like høyt » jeg syns det lukter øl av deg, mamma!» Nå hadde jeg lyst til å dø, så flau var jeg. Jeg har ikke drukket øl siden jeg var 23-24 år. Det vil si at jeg ikke har drukket øl på over 16 år. Jeg følte et sterkt behov for å forklare meg ovenfor de som jobbet i barnehagen. Datteren min har aldri sett meg drikke øl. Hun har knapt sett meg drikke vin. Hva i all verden trodde folk om meg? Heldigvis lo ped.lederen av det, så jeg kunne senke skuldrene.

Vel hjemme forsøkte jeg finne ut hvorfor hun hadde spurt meg om det, men det kom ingen god forklaring. Jeg spurte om hun visste hva øl var, og fikk til svar at «noen kaller det øl, og noen kaller det brus». Underlige greier.

Hva er det mest pinlige øyeblikk som forelder?

Storfekjøtt med god samvittighet – limousin fra Sandsnes gård

Jeg liker kjøtt, men jeg syns det er horribelt hvordan vi mennesker har industrialisert kjøttproduksjonen. Jeg vil ikke spise dyr som ikke kan snu seg rundt mens de lever, som står på liten plass, og behandles som noe som skal vokse fortest mulig. Jeg vil spise kjøtt fra dyr som har hatt et godt liv. Derfor ble jeg veldig glad da Sandsnes gård  har begynt å selge storfekjøtt til privatpersoner.

På Sandsnes gård vet jeg nemlig at dyrene har det bra. Jeg kjenner de som driver gården og vet at de er opptatt av dyrevelferd. Hele sommerhalvåret går dyrene på beite, som betyr at de spiser mye økologisk -i tillegg til å leve livets glade dager. De har god kontakt med dyra sine, det kan du se hvis du går inn på fb-siden deres.

Jeg ringte inn en stor bestilling på høyrygg, karbonadedeig og noen steker. Fryseren er full for en lang stund fremover. Jeg kan spise storfekjøtt med god samvittighet. Og jeg vet hva jeg serverer barna mine.

Sandsnes gård slakter to ganger i året, og da kan man bestille både hele og halve dyr, eller man kan bestille spesifikke kjøtttyper som jeg gjorde.

Høyryggen ble til lapsskaus og kjøttsuppe som jeg har fryst ned i passe porsjoner for oss. Litt jobb når det står på, og veldig tidsbesparende i hverdagen etterpå.

Karbonadedeigen bruker jeg til alt mulig rart. Limousin er en fransk storferase som er kjent for sin gode smak.

Om du bor i kjørbar avstand til Øvre Romerike, anbefaler jeg å ta kontakt med Sandsnes gård for å bestille kjøtt!

(Dette er IKKE et betalt reklameinnslag.)

To-åringen lufter bikkja

Lillemann vil så gjerne gå tur med Fabian. Så det får han selvfølgelig lov til. – Med meg på slep.

Jeg har lært et triks som jeg gjerne deler med alle som har hund og små barn: koble to bånd på bikkja! Da har ungen ett bånd, og du det andre.

Lillemann er så stolt når han går tur med Fabian. Kontrollen er det jeg som har. Da gjør det ingenting at de to veier omtrent det samme, og at bikkja er mange ganger sterkere enn guttungen. Lillemann syns det er helt greit at vi er to, og når vi går side om side får jeg alltid det største smilet du kan tenke deg.

Til deg som fant pungen til sønnen min

Ungene har vært hjemme fra barnehagen i dag. Lillemann er ikke helt i form. Vi bestemte oss for å sykle til butikken og handle litt. Vesla på sin sykkel, mens lillemann satt i sykkelsetet på min.

Hver uke får ungene tjue kr hver i lommepenger. For det hjelper de til med å tømme oppvaskmaskinen, noe de syns er stor stas. Normalt går pengene på sparegrisene, men i dag foreslo jeg at de kunne kjøpe seg tyggis. To tiere ble lagt i en liten pung som lillemann insisterte på å holde i hånda mens vi syklet.

Pungen var borte da vi kom fram til butikken. Han hadde mistet den på veien. «Åh, nei! Borte, borte» sa han med forskrekkede øyne. Vi skyndet oss inn i butikken for å handle så vi kunne lete etter pungen på hjemveien. Heldigvis fant vi den! Pungen lå i veikanten og lyste mot oss.

Til deg som fant pungen til sønnen min, og tok de to tierne før du kastet den tilbake i grøfta: Kos deg med lommepengene til en to-åring!

Fabian før og etter

Jeg er den lykkelige eier av en spansk vannhund. Han heter Fabian og er oppkalt etter en meget sympatisk politiker. Gjetter du hvem?

Spanske vannhunder har «sauepels» som omtrent ikke røyter. Det betyr at de må klippes ned når pelsen blir lang. Jeg klipte han en gang selv, og aldri igjen! Så mye jobb om man ikke har tålmodighet og riktig utstyr.

Nå bruker jeg Bestevennen Spa på Sand. Det finnes sikkert mange gode hundefrisører rundt omkring, men jeg tviler på du finner noen som har et så godt håndlag med dyr som Gunn Hege. Hun er helt suveren med Fabian. Flott blir han også! (Og nei, dette er ikke et betalt reklameinnslag.)

Jeg sender Fabian til frisøren cirka hver 6. mnd. Første gangen spurte vesla flere ganger om det var samme hund. Han er jo nesten ikke til å kjenne igjen.

Jeg ber alltid om å få han så kort som mulig. Det er så deilig å slippe alt bøsset som blir med inn med «borrelåspelsen».

Om du har en hund som skulle vært klippet, så kan jeg anbefale Bestevennen Spa på Sand ved Jessehim. Ring 41274814 og bestill time.

 

Når villdyret våkner

Katten vår, Sush, har kommet hjem. Det vil si, han fant ikke veien selv, men snille dyrevenner har hjulpet han med å bli gjenforent med oss. Han ble funnet på tirsdag denne uka, som betyr at han var borte i elleve dager før han ble funnet.

Jeg var på kveldsvakt da jeg oppdaget at jeg hadde to tapte anrop og en tekstmelding. Jeg trodde nesten ikke det som sto i sms’en og jeg måtte lese den flere ganger. Sush var blitt funnet i en låve, 20 km fra her vi bor, og bragt til nærmeste dyreklinikk. Sms’en var fra dyreklinikken, som skrev at katten var frisk og rask, men veldig sulten. Siden jeg jobbet kveldsvakt, fikk jeg ikke reist og hentet katten med en gang. Men, hun som var på jobb viste seg å bo på Jessheim, så hun påtok seg å kjøre katten hjem til meg. Tusen takk, Evidensia Nannestad og Gjerdrum dyreklinikk! Jeg har selvfølgelig vært med blomster til både hun som kjørte katten hjem til meg, og kvinnen som fant Sush på låven.

Sush hadde nettopp blitt kastrert og veid i den anledning, så jeg vet at han var 4 kg da han forsvant. Jeg veide han etter at han hadde spist både her og på dyreklinikken, og han veide 3,2 kg! Jeg har aldri sett eller hørt en så sulten katt før, som da han kom hjem.

Han mjauet med en hul, kommanderende stemme, helt vill i blikket. Han brydde seg ikke om at det var forbudt å gå på benken, bare han fikk kontakt med meg og mat. Sush var jo innekatt rett fram til han forsvant, så han hadde ingen erfaring med å jakte mus. Jeg tipper han har spist det han har kommet over, og sikkert selvdøde mus og andre ekle ting. Pelsen var så møkkete, at han måtte tvangsvaskes i badekaret før han fikk komme og legge seg i senga mi.

Han var ikke spesielt trøtt, og holdt meg våken mesteparten av natta og forlangte kos. Jeg hadde ikke hjerte til å stenge han ute fra soverommet, så det ble ikke så mye søvn. Ungene var hos faren sin, og det var så gøy hente dem i barnehagen på onsdag og fortelle at Sush var hjemme. Det var to lykkelige unger som ble gjenforent med katten.

Han ville selvfølgelig være med å spise middag, på den fjerde kjøkkenstolen som han pleier. Lesing på senga er også noe han liker, så det ville han heller ikke gå glipp av.

Sush hadde altså vandret cirka 20 km fra her han bor. Han ville ikke ha funnet hjem igjen av seg selv, så jeg er sjeleglad for at kvinnen som fant han tok affære. Sønnen hennes hadde hørt en katt mjaue ute i låven, så hun hadde gått ut og sjekket hva det var. Siden Sush har id tatovert i øret, hadde de levert den til dyreklinikken for å finne eieren. Det viste seg at noen i familien hadde sett Sush tidligere i uka, ute hos hestene på gården. Han hadde vært der siden tidlig i påsken. Ingen jeg har snakket med skjønner hvordan en katt på 7 mnd har klart å vandre 20 km på et par dager. Hadde villdyret i han våknet? Det virket i hvertfall slik da han kom inn døra her, men nå er han sitt vante jeg igjen.

Tusen takk til alle som delte savnet-innlegget mitt på facebook og hjalp oss med å lete etter katten! Dere er gull, alle sammen!

Ikke helt som planlagt

Det er ikke alltid at ting går helt som planlagt. Siden lenge før påske har jeg hatt lyst til å lage kvikklunsj-kake. Den ser jo så fin ut! Regner med alle har sett hvordan kvikklunsj-kaka ser ut, med kvikklunsj rundt hele veien festet i sjokoladeglasuren. Vel…

Siden lillemann spiser gluten- og melkefritt måtte jeg finne en glutenfri oppskrift. Kvikklunsjen er IKKE gluten- og melkefri, men den hadde jeg tenkt å fjerne i fra hans kakestykke. (Forsøkt å fjerne sjokolade rett foran nesa på en to-åring? Mmm..) Jeg fant ingen glutenfri sjokoladekake-oppskrift i farta, så jeg tok en helt vanlig oppskrift på langpannekake, halverte den i to og håpet på det beste. Problemet er at hvis du skal halvere en oppskrift, må du konsentrere deg. Med to unger i beina er ikke det alltid like lett, så jeg endte med å bruke feil væskemengde. Igjen så håpet jeg på det beste, og helte det over i kakeforma… Bare for å oppdage at kakeformen ikke var tett.

Jeg heiv kaka inn i ovnen, og satset på at varmen ville tette formen. Kakerøra var med altfor mye væske, og det var ingenting som tydet på at dette skulle gå veien.

Den ble stekt til kakepinnen ikke hadde røre på seg. Likevel så kaka rå ut da jeg delte den i to. Jeg hadde på appelsinsyltetøy og pisket krem, deretter dekket jeg kaka med sjokoladeglasur.

Jeg må ha vært ganske utålmodig for glasuren skilte seg. Siden kaka ikke var høy nok til å bruke hele kvikklunsj-staver, delte jeg de i to. De ble ikke like høye, som dere kan se på bildet. Nå var kaka så ille, at det var ikke engang noe poeng å finne et bånd for å holde fast kvikklunsjen.

Nå skulle jeg gjerne ha skrevet at selv om kaka ikke så bra ut, så smakte den kjempegodt. Det gjorde den ikke. Kaka smakte som gummi. Ungene spiste kun kvikklunsj. Jeg derimot, klarte å trykke i meg tre kakestykker. Det blir heldigvis lenge til neste gang det frister å lage kvikklunsj-kake!

Pus er borte

En halvtom skål med kattemat står på gulvet. Ingen har spist av den på fire dager. I gangen står en urørt kattedo. Pus er borte! Han som nettopp har begynt å gå ut. Og som aldri er ute lenger enn at han kommer inn igjen når han vil på do.

«Jeg ønsker meg en rød katt som skal hete Sush», sa vesla. Jeg hadde lovet henne en katt, og hun hadde klare formeninger om hvordan katten skulle se ut. Jeg saumfarte finn.no etter en rød kattunge, men det var ikke lett. De fleste jeg fant var enten røde og hvite, eller på andre siden av landet. Jeg prøvde meg likevel, og viste henne bilder av andre søte kattunger. «Det er en veldig fin katt, mamma» pleide hun å svare – også la hun til «men det er ikke min katt!».

Så fant vi til slutt Sush. Han var en blanding av lys orange og rosa, strawberry blond for den som kjenner fargen. Og helt uten hvitt. Jeg kastet meg på telefonen. Kullet var nettopp blitt født, og vi ventet og ventet på at de skulle bli store nok til at vi kunne komme på besøk. Og så ventet vi enda flere uker på å få ta den med hjem.

Sush var vant til barn og hund, men jeg satte den likevel på badet da vi kom hjem så den skulle bli kjent med luktene i huset. Barna var helt henrykte og koste med den tillitsfulle kattungen inne på badet. Vi spiste kveldsmat, og da ungene gikk inn på badet igjen for å si god natt til katten, satt den bak varmtvannsberederen. Fire timer etter den kom i hus, måtte den reddes fram av brannvesenet!

Neste natt sov Sush i senga til vesla. De to fant tonen med en gang. Om morgenene kunne jeg høre kjærlighetserklæringene til vesla gjennom veggen. «Jeg elsker deg, katten min!» og «du er min aller beste venn!».

Det viste seg å være en hypersosial katt. Uansett hva vi drev med, så var Sush med. Henge opp tøy? Kjempegøy! Lese eventyr på senga? Enten ligge tett inntil eller bite tær! Spise middag? Sush lå alltid på den fjerde stolen. Han kunne få raptuser inne, hoppe sideveis to meter og klatre opp gardinene. Men ut ville han ikke.

Katter trenger å gå ute som kattunger for at stedsansen skal utvikles. En katt som ikke får gå ut før den er halvannet år, vil ikke ha stedsans for den har ikke fått øvd den opp. Jeg forsøkte å tvinge Sush ut på verandaen noen ganger, men han satt der alltid vettskremt til jeg slapp den inn igjen. Så plutselig, etter mye titting i vinduene, begynte han å gå ut selv. Syv måneder gammel og en hel verden å utforske. Og nå er han borte.

Jeg har vandret gatelangs og ropt, etterlyst han på facebook og hengt opp lapper. Vesla og lillemann er på påskeferie hos faren sin. De vet ikke ennå at Sush er borte. Og jeg gruer meg til å måtte fortelle det. Hvordan skal en katt som ikke har trent stedsansen finne hjem igjen?

Sush er kastrert, chippet og tatovert i øret. Vi bor på Skogmo-feltet på Jessheim. Vær så snill ring meg om du ser han, på tlf nr 91863698.